Trøndelag Teater satser stort på Shakespeares perle, Romeo og Julie. Regissør Marit Moum Aune har selv sagt at dette er en av de fineste forestillingene hun noen gang har laget.
Første scene i første akt starter med slutten. Det er begravelse, og det fanger med en gang seernes oppmerksomhet. Hovedscenen vekker også oppsikt. Den er både moderne og enkel, noe som gir et preg av at handlingen foregår i vår tid. Like etter begravelsen oppstår det intriger etter intriger mellom familien Capulet (Julies familie) og familien Montague (Romeos familie). Ingen skjønner helt sammenhengen før den store maskeradefesten blåses i gang. Alt fra utstoppede harer til bjørner fyres ned fra taket. Musikken er også et ypperlig valg for denne scenen. Skuespillerne danser med en dramatisk innlevelse. Jeg er sikker på at de fleste i salen sperrer opp øynene og lener seg fram, akkurat som meg.
Romeo sniker seg inn på festen, der hans romantiske følelser for Julie forsterkes. De bestemmer seg for å gifte seg, og det i all hemmelighet.
Samspillet mellom hovedkarakterene, Hermann Sabado og Silje Storstein, skuffer til tider. Ja, de klarer å framføre forelskelse på en fin og skjør måte, men mangler den inspirerende energien som jeg så inderlig skulle ønske de hadde. Spesielt Sabado hører på en måte ikke hjemme i sine replikker.
Det er en mindre rolle som fanger min oppmerksomhet. Han håndterer replikkene med både kropp og sjel. I tillegg er det han som står for mesteparten av humoren. Mads Bones i rollen som Mercutio løfter stykket betraktelig. Bare synd han døde i første akt.
Språket er moderne, samtidig som de klassiske replikkene er med. De forskjellige dialektene (trøndersk, østnorsk og nordnorsk) gjør stykket enda bedre på den måten at det blir nytt og friskt. Men likevel fungerer det ikke perfekt. Jeg ble mange ganger fortvillet over hvordan det nye og det gamle blir blandet. Av og til ble det også komisk, på en negativ måte.
Andre scener som skurret litt var balkongscenen. Selv om stykket skulle være moderne, hadde det ikke skadet og gjort selve balkongen mer vakker og grasiøs, lik som den i Shakespeares versjon.
Grunnen til den dramatiske slutten ble heller ikke lagt nok vekt på. Vi fikk så vidt høre om det viktige brevet fra Lorenzo til Romeo, som aldri ble levert.
Kort oppsummert er dette er et ok stykke. Jeg satt ikke igjen med den beste magefølelsen med tanke på at jeg ikke felte en eneste tåre.
